På besøk i masailandsby.

Reisebrev fra Tanzania - skolehelseprogram og besøk i masailandsby

Her kommer et nytt reisebrev fra Anna i Tanzania.

Det har nå gått fem uker siden jeg pakket med meg solkrem, malariatabletter og skrivebøker for en annerledes praksis i Tanga, Tanzania. I forrige brev fortalte jeg om de tre første ukene der vi jobbet under programmet «children under five and pregnant mothers». Jeg nevnte også noen likheter og forskjeller i praksisen her fra praksisen i Norge. I disse neste par ukene har vi vært i skolehelsepraksis, ei naturlig videreutvikling. Denne praksisen har vært veldig lærerik, da vi har fått et enda større innblikk i helseutfordringene i Tanzania.

Praksisgruppa mi med veilederne våre i skolehelseprogrammet.

Da vi i forrige program jobbet med mennesker som allerede av ulike årsaker var i kontakt med helsesenteret, har vi nå fått intervjuet, undersøkt og kartlagt helsetilstanden til en mengde unger i barneskolen. De fleste skolebarna hadde sommerferie da vi var der, så programmet ble en kombinasjon av helsesjekk på mobil klinikk i landsbyen, praksis med sårstellstasjon og hjemmebesøk hos elever med behov for ekstra oppfølging.

Helsesjekkene ble utført med to studenter, en tolk og en elev. Vi intervjuet dem på swahili (vi fikk et manus med setninger vi kunne bruke), og ved behov kunne tolken trå til. Jeg tenkte de første dagene at mange av barna var veldig sjenerte, da de ga meg minimalt med blikkontakt under intervjuet, men jeg fikk vite senere at å unngå blikkontakt er et tegn på respekt i tanzaniansk kultur.

Helsesjekk.

Under helsesjekken foretok vi en fysisk undersøkelse av syn, hørsel, hud, fysisk styrke og tannhelse, og vi intervjuet dem om egen oppfattelse av disse funksjonene, samt kosthold, trivsel, familiesituasjon og tannpussevaner. Det vi så mest av var hudplager, ofte i form av hudsopp, ringorm, skabb eller allergi. Det er også ekstremt vanlig med dårlig tannhygiene. Flere av barna hadde flere hull, sorte flekker og råtne tenner. Under intervjuene viste det seg at flere pusset tennene kun én gang i uken, og enda flere pusset ikke med tannkrem. Det var også et gjennomgående problem at barna drikker altfor lite vann. Av anbefalt mengde på minst ni kopper om dagen, var flere nede i to-tre. Vår rolle her ble å veilede barna i hvordan løse disse helseproblemene, eventuelt be dem om å oppsøke lege eller tannlege.

Spørsmål vi stilte.

Hvis noen av barna hadde spesielt mange plager, langvarige plager uten bedring, eller fortalte om mistrivsel hjemme, dro vi ut på hjemmebesøk. Dette bød på mange tunge inntrykk. Mange av familiene til disse barna hadde bare små problemer vi enkelt kunne hjelpe dem med, som å minne om at de må varmebehandle klær og sengetøy til de skabbrammede (her løser de det ofte med strykjern, eller ved å legge klærne ut i solsteken). I andre familier derimot, fikk vi være vitne til skadde familier, med små barn som hadde tatt på seg voksenrollen, og små barn som reagerte med engstelse og gråt ved synet av egne foreldre. Dette kunne være tøft å se med egne øyne, og spesielt i et samfunn med mindre ressurser og ikke noe barnevern. Heldigvis fikk vi være med på veiledning av disse foreldrene, og ikke minst se at disse familiene blir fulgt tett opp for å sikre barna en trygg barndom.

I helgene har vi fri, og da kan vi bevege oss ut av de daglige pliktene. Helga før skolehelseprogrammet startet dro vi en liten gjeng på overnattingsbesøk til en ekte masailandsby! Vi fikk tilbudet om dette gjennom en av masaiene som jobber på TICC, Peter. I yrket som sykepleiere kan det være nyttig å kjenne til pasientenes hjem og det samfunnet de lever i, så vi anså dette som en både artig og lærerik mulighet. Vi kjørte langt, langt inn i skogen, på en sti jeg aldri hadde trodd en bil kunne kjøre på og kom fram til en liten, men yrende, masailandsby med massevis av unger. Barna var veldig nysgjerrige på oss, ville holde i handa hele tiden og ruske oss i håret. Vi tror de syntes vi var ganske rare og komiske, og de ropte hele tiden «mzungo masai» (hvit masai).

Vi måtte bli kledd opp i masaidrakter, før vi gikk på en nydelig fjelltur med tre voksne masaier og et titalls unger. På toppen var det en fantastisk utsikt over den tanzanianske savannen, og vi måtte selvfølgelig ta en del bilder.

Her sov vi da vi var i masailandsbyen!

På kvelden fikk vi se guttene i landsbyen øve på den kjente masai-hoppedansen, mens kona til Peter laget chai-te og middag. Vi hadde med egen mat, men fikk likevel en smakebit av middagen, som bestod av ugali, søtpotetblader, tomat og hvitløk. Det smakte helt fantastisk! Om natten sov vi i en masaihytte, som er bygd av leire, kumøkk og aske, med et par kyr, en mengde høns og en katt på naborommet. Vi var fem som delte seng, så det var vekslende søvnkvalitet, men vi hadde det veldig morsomt likevel! Morgenen etter våknet vi av lyden av rautende kyr, et brølende esel og en galende hane. Det var en spesiell og annerledes helgetur, og vi var slitne da vi kom tilbake til senteret. Det var uansett en påminning om hvor store forskjeller det er i Tanzania. Vi hadde besøkt én av de 120 etniske gruppene som lever her, og besøket hadde bare vart et døgn. Det slo oss at det ville ta mer enn tre måneders praksis for å forstå dette mangfoldige landet.