Adelheid_disputas

Disputas: Menneskelig(ere) møter: Om samhandling, fellesskap og empati mellom beboere i en skjermet avdeling på sykehjem

Å gi et bidrag til å bedre omsorgen til personer som bor i skjermede avdelinger på sykehjem var bakgrunnen for Adelheid Hillestads doktogradsprosjekt "Menneskelig(ere) møter: Om samhandling, fellesskap og empati mellom beboere i en skjermet avdeling på sykehjem".

Studien har primært bestått av feltarbeid på to skjermede avdelinger i to sykehjem, hvor Hillestad oppdaget forskjellige samhandlingsmønstre beboerne hadde seg i mellom. Hun så hvordan beboernes forskjellige væremåter påvirket og forsterket avdelingenes atmosfære og dynamikk. 

24. mai 2019 disputerte Hillestad ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo. Hillestad er førsteamanuensis ved Lovisenberg diakonale høgskole. 

 

Påvirker og skaper fellesskap

Adelheid_disputas_2

Under feltarbeidet observerte Hillestad fire grupper hvor hun opplevde stemningen, atmosfæren og energien blant personene med demens noe ulikt. Denne dynamikken ønsket hun å forske videre på, og hadde funnet lite tidligere forskning på gruppedynamikk i skjermede avdelinger på sykehjem. 

– Det er det som er så spennende med feltarbeid; menneskene viser meg noe annet enn det jeg trodde jeg skulle finne, sier Hillestad.

Hun samlet ikke inn informasjon om beboernes demenssyndrom eller livshistorie, men skrev kun ned det de fortalte selv, eller det pleierne fortalte da de satt sammen i fellesrommene. Det som skulle være et seks måneders feltarbeid, ble til ett års feltarbeid. Det ble viktig å se hva som skjedde under høytider, og hvordan dynamikken endret seg da en ny beboer kom inn i gruppa. Det ble da tydelig at de nyankomne ble sosialisert inn i gruppa. Ved en avdeling som opplevdes harmonisk, var det en ny beboer som tok veldig mye plass og skapte uro i starten, men ble av de andre på avdelingen motarbeidet og satt på plass. Ved en annen mer urolig avdeling ble en i utgangspunktet veldig rolig, nyankommen beboer mer hissig etter hvert som tiden gikk på avdelingen. 

Beboerne påvirker hverandre med sine personligheter og demenssyndrom, og pleierne påvirker. Følelsene og stemningen ved avdelingen plukkes opp av personene med demens, og de blir sosialisert inn i måten de blir møtt på. Hillestad forteller også at hvis man opplever å få den gode stemningen på avdelingen kan den beholdes mye lenger hvis det blir tilrettelagt for det. Det er viktig å se gruppene som en helhet og forstå fellesskapet, ikke bare en-til-en-forhold mellom pasient/beboer, pleier eller pårørende. Avhandlingen argumenterer for å utvide forståelsen av personsentrert omsorg til å se personer med demens som aktører som både påvirker og skaper fellesskap.

– Derfor heter det menneskeligere møter. Vi tenker og vet at personer med demens er mennesker som oss, men kan fort glemme at deres reaksjonsmønstre er helt naturlige og kulturelle som våre. Det er bare at de mangler filter til å sile ut og forstå hva som foregår på samme måte som før, og reagerer adekvat ut fra de ressursene de har. Hvis vi legger vekt på dette og den enkeltes kroppslige hukommelse blir de slik sett enda menneskeligere.

 

Å bli oppfattet som et menneske selv om man har en demensdiagnose

Adelheid_disputas_3

Hillestad har forsøkt å forklare funnene gjennom et fenomenologisk perspektiv av hva det vil si å uttrykke seg som menneske. Det å være et sosialt, kulturelt og historisk jeg som kommer til uttrykk gjennom en kroppslig hukommelse. Selv om man ikke husker alt, har man følelser og emosjoner, og reagerer derfor på følelser og emosjoner som igjen spiller en viktig rolle i vår hukommelse. Hvis vi ser på den kroppslige hukommelsen kan vi faktisk se kompleksiteten i det å være menneske, at en del av historien kommer gjennom kroppslige uttrykk.

Det etisk grunnleggende, det å bli oppfattet som et menneske selv om man har en demensdiagnose, har vært et viktig perspektiv i studien. Selv om beboerne lider av et demenssyndrom har de fortsatt en del kompetanse som kan komme til syne, og noe som kan være ulogisk for oss kan være logisk for dem, forteller hun. Personer med demens kan oppleve at de er i en annen tid og et helt annet sted enn de oppholder seg i. Derfor kan det være utfordrende å forstå rommene beboerne er i. Vi kan være i det samme rommet uten å være i det samme opplevde rommet. 

– Vi er mer enn det andre ser, og det gjelder personer med demens også. 

 

Sykepleiefaglig, samfunnsfaglig og filosofiske perspektiver

Hillestad er opptatt av tverrfaglige perspektiver og er selv sykepleier og antropolog. Hun ønsket å ta doktorgraden ved Det teologiske fakultet (UiO) for å også få inn perspektiver fra profesjonsetikk og normativitet som gir et perspektiv på det å være menneske. Ved å kombinere samfunnsfaglige, sykepleiefaglige og filosofiske perspektiver har gjort at hun har kunnet belyse og sette sammen funn på andre måter. 

Nå ønsker hun å forske videre på fellesskap mellom mennesker med demens. Hun har mange ideer og en del feltmateriale som ikke er brukt, og kaller det et luksusproblem med alle mulighetene hun har for videre arbeid. Blant annet har hun et ønske om å skrive om studien til en bok, hun har planer om artikler, og har et ønske om å oppdage nye perspektiver gjennom film.

Adelheid_disputas_4

Foto: Tore Hummelvoll