Etikkseminar

Sykepleiernes rolle overfor barn som utsettes for vold, overgrep eller omsorgssvikt

Som sykepleier møter man barn som er utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt. Man har da en plikt til å melde fra, men man vet samtidig at man melder fra for sjelden. Dette var tema for etikkseminaret på LDH 28. februar. Tittelen var ”I skvisen mellom meldeplikt, taushetsplikt og å være godt likt - mot til å tørre - mot til å spørre”. Omtrent 400 studenter ved LDH og andre interesserte møtte opp for å lære og delta i diskusjonen med fagpersoner som jobber med barn. Arrangørenes håp var at seminaret skapte tanker og refleksjoner, og at alle gikk derifra litt modigere.

Hva er det som gjør at man ikke melder? Det er mange faktorer som spiller inn når man skal vurdere å melde inn en bekymring om tilfeller av vold, overgrep eller omsorgssvikt overfor barn. Det er et viktig tema å ha på agendaen, og det var mange gjennomgripende innfallsvinkler til temaet som ble diskutert under etikkseminaret. I skvisen mellom å være en støttespiller og en angiver blir man særlig utfordret i sin rolle som sykepleier.

 

Du ser det ikke før du tror det

Det kan være vanskelig å vurdere om et barn har blitt utsatt for fysisk eller psykisk overgrep eller tilfeller av grov omsorgssvikt. De tydelige tegnene som blåmerker er lettere å tro på og blir derfor lettere meldt. Likevel må man tørre å tro på de utydelige tegnene. Først da kan man hjelpe barnet. Du ser det ikke før du tror det. Det fortalte Morten Syversen. Han er spesialsykepleier til barn og jobber som seksjonsleder ved Barnemedisin på Oslo Universitetssykehus.

Syversen fortalte at det er en krevende rolle å skulle ta tak i disse tingene. Man må tørre å tenke det, og ikke tro det er feil å tenke det. Likevel må man holde øynene åpne og lete etter både de tydelige og de utydelige tegnene. Som sykepleier i en slik situasjon står man i en skvis der man ikke alltid vet om man skal melde, veilede eller akseptere.

 

Alltid ha barnets beste i fokus

Aase Mette Bråthen holdt også et innlegg ved etikkseminaret. Hun er spesialsykepleier til barn, og jobber i dag på Regional kompetansetjeneste om vold og seksuelle overgrep mot barn og unge, ved Helse Sør-Øst/sosialpediatrisk seksjon, OUS.

Bråthen er spesielt opptatt av tidlig innsats og hvordan helsepersonell raskere kan oppdage at barn og unge utsettes for vold, overgrep og omsorgssvikt, samt hvordan man kan sikre at utsatte barn og unge får riktig og god helsehjelp. Under etikkseminaret la hun særlig vekt på alle spørsmålene man stiller seg i en situasjon der det mistenkes at et barn er utsatt for vold, overgrep og/eller omsorgssvikt. Det er viktig å spørre seg hvorfor det har skjedd, hvordan kan man sikre at det ikke skjer igjen, og hvordan kan man hjelpe. Av og til er også overgrep mot barn utført av andre barn. Hvordan skal man da følge opp saken? Hvem skal man da være bekymret for?

Det er også mange bekymringer knyttet til situasjoner der man vurderer å melde. Man har kanskje en frykt for å forverre barnets situasjon eller å føle seg utilstrekkelig. Kanskje er man også redd for å møte det utenkelige. Som sykepleier har man taushetsplikt, men før denne går meldeplikt, avvergeplikt og opplysningsplikt til barnevernet. Bråthen trekker også frem barnekonvensjonen om å alltid ha barnets beste i fokus, som hun mener er det aller viktigste.

Hun oppfordrer til å sette temaet på agendaen på arbeidsplasser der man har kontakt med barn. Ved å jobbe med eget arbeidsmiljø, øve på den vanskelige samtalen, utføre rollespill og snakke om det vil man bli tryggere på å utøve meldeplikten, og stå trygt i det også når man gjør feil.

Etikkseminar

 

Må ikke ha alle svarene for å melde

To representanter fra Barnevernvakten i Oslo kommune var også tilstede under seminaret. Barnevernvakten er barnevernets akuttberedskap på kveldstid og i helger. Hovedoppgaven er å hjelpe barn og familier i krise og som trenger hjelp raskt. I løpet av de siste dagene har det vært tre tilfeller der noen har ringt inn og spurt om meldeplikten er utløst. I alle tre tilfellene mente Barnevernvakten at meldeplikten var langt over utløst.

Man må ikke ha alle svarene før man melder inn. Det er barnevernets oppgave å ta saken videre og vurdere. Hvis man har grunn til å tro at situasjonen er bekymringsverdig skal man melde, fortalte Barnevernvakten. Man skal ha en lav terskel for å kontakte barnevernet for å drøfte.

 

”Takk for at du spurte”

– Har du skapt en relasjon, kan du spørre om det meste, fortalte Solveig Ude, pensjonert helsesøster etter 34 år med spesielt fokus på forebygging og avdekking av vold.

Det tar tid å bygge en relasjon, å bygge tillit og å bli en god lytter. Dette er likevel ting som kan gjøre terskelen lavere for å spørre et barn eller en forelder om feilgrep man mistenker at har blitt begått. En gang hadde en mor sagt til henne: ”Takk for at du spurte. Du reddet livet mitt, og kanskje også ”Jonas” sitt.” Dette etter en lang og ubehagelig prosess som til slutt fikk beste utfall for både mor og sønn. Ude er glødende opptatt av å få foreldrene til å forstå barna, at barna skal være trygge, og at det skal være en god relasjon i familien.

Hennes oppfordring til tilskuerne var å bruke sansene og få frem nyansene når man aner mistanke. Av og til vil man heldigvis ta feil. Av og til har ikke barnet blitt utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt. Det betyr ikke at man ikke burde meldt fra.

– Hvis du ikke har gjort feil, har du ikke gjort nok.

Dette ble videre diskutert i en felles panelsamtale. Morten Syversen kommenterte at det ikke er en indikator på om du meldte rett om barnevernet gjør tiltak eller ikke. Hvis man har en subjektiv grunn til å tro at noe ikke er som det skal bør man uansett melde. Selv har han flere ganger erfart at saker han har meldt ikke har ført til barnevernstiltak. Det betyr ikke at han ikke den dag i dag mener at han meldte rett på grunnlag av de vurderingene han tok. Det er flere instanser i samfunnet som skal vurdere saken videre, men sykepleierens jobb er å melde fra om man er bekymret – å bidra med sin faglighet og sin vurdering.

Nina Kynø, førsteamanuensis ved LDH, deltok også i panelsamtalen og sa seg enig.

– Du har et fagansvar, men også et personlig ansvar.