Vel gjennomført disputas

Den 5. mai disputerte Kirsten Tornøe, som er førsteelektor ved avdelingen for bachelor i sykepleie ved Lovisenberg diakonale høgskole. Vi har tatt en liten prat med henne for å høre mer om disputasen og hennes forskning.

Hensikten med Tornøes doktoravhandling The Challenge of Consolation: A qualitative study of nurses’ experiences with practicing and teaching spiritual and existential care for the dying var å beskrive sykepleieres erfaringer med å utøve åndelig og eksistensiell omsorg for døende pasienter på sykehus, samt å beskrive Norges første ambulerende ekspertteam sine erfaringer med å undervise og veilede helsepersonell på sykehus, sykehjem og i hjemmetjenesten i åndelig og eksistensiell omsorg for døende. 
 
Avhandlingen er en kvalitativ fenomenologisk hermeneutisk studie basert på narrative intervju med seks sykepleiere i en medisinsk-onkologisk sengepost, åtte hospice-sykepleiere, samt et narrativt fokusgruppe intervju med et ambulerende veiledningsteam bestående av tre hospice-sykepleiere.
 
Kirsten Tornøe
 

Forsker på åndelig og eksistensiell omsorg

Forskning viser at pasienter kan ha behov for å snakke om sine åndelige og eksistensielle utfordringer når de er alvorlig syke og døende. Åndelig og eksistensiell omsorg er derfor en viktig dimensjon i helhetlig omsorg. Helsepersonell kan imidlertid vegre seg for å ta opp slike temaer, grunnet usikkerhet og mangelfull kompetanse, eller fordi de mener at dette omhandler pasientenes privatliv og faller utenfor deres ekspertise. 
 
Hvordan er følelsene og forventningene nå som disputasen er over?
 
– Det har vært en intens og krevende innspurt, men det har absolutt vært verdt det! Det er en stor faglig  glede å oppleve at hardt, målrettet arbeid har båret frukter, og  jeg håper at forskningsarbeidet mitt kan være til hjelp og nytte for sykepleiere som møter pasienter med uforløste åndelige og eksistensielle behov i sitt arbeid, forteller Tornøe.
 
Hvilke erfaringer har du gjort deg i arbeidet med avhandlingene?
 
– Det har vært et privilegium å få mulighet til å fordype meg i tematikken rundt åndelig og eksistensiell omsorg til døende, da dette er en svært viktig og krevende dimensjon i helhetlig palliativ sykepleie.
 
Hva er veien videre etter disputas? Skal doktorgradsstudien jobbes videre med?
 
– Selve doktorgradsavhandlingen er et avsluttet arbeid, men jeg vil fortsette å arbeide med forskning og fagutvikling relatert til åndelig og eksistensiell omsorg til sårbare og utsatte pasientgrupper. Det er også svært viktig å se på hvordan forskningsresultatene kan integrerer i teoretiske og praktiske studier i sykepleierutdanningen, slik at studentene våre får forskningsbasert undervisning i åndelig og eksistensiell omsorg, sier Tornøe.
 
 
Disputas Tornø
 

Utfordringer

Til KPK forteller Tornøe at hun opplevde at mange av sykepleierne hun intervjuet under forskningen ikke nødvendigvis var bevisst på at det de drev med var åndelig og eksistensiell omsorg.
– Flere jeg snakket med sa at når de fikk satt seg ned og tenkt seg om så innså de at de gjør dette i mye større grad enn de selv var klar over.
 
Bakgrunnen for Tornøes doktorgradsavhandling er at antallet eldre med uhelbredelig kreft eller andre kroniske tilstander øker i vestlige land. Myndighetenes helsereform i 2012 hadde derfor som hensikt å sørge for bedre ressursutnyttelse ved å overføre palliativ omsorg fra sykehusavdelinger i sekundær helsetjenesten til sykehjem og hjemmesykepleie i primærhelsetjenesten.
 
– Dette medfører at mindre kvalifiserte pleiere og ufaglærte også må yte åndelig og eksistensiell omsorg for å ivareta pasientenes behov for helhetlig palliativ omsorg, sier Tornøe. 
 

Oppsummert om resultater og konklusjoner i doktorgradsstudien

Resultater: Åndelig og eksistensiell omsorg dreide seg om å trøste. Sykepleierne hjalp pasientene til en fredfull død ved å hjelpe dem til å fortolke lidelsen og finne mening, løse praktiske bekymringer, gjenopprette brutte relasjoner og til å finne fred med Gud. Sykepleierne trøstet gjennom medvandrerskap, stilhet og lindrende nærvær, eksistensielle og religiøse samtaler, samt fysisk berøring. Å dele pasientenes lidelse krevde mot fordi sykepleierne ble minnet om sin egen sårbarhet, dødelighet og maktesløshet. Ekspert-sykepleierne i det ambulerende teamet lærte pleierne å utøve åndelige og eksistensiell omsorg gjennom bedside teaching, veiledning  i  konkrete pleiesituasjoner. Pleierne gav tilbakemeldinger om at de hadde blitt mindre usikre og redde og at veiledningen hadde hjulpet dem til å tørre å stå i utfordrende situasjoner med døende pasienter i avdelingen.
 
Konklusjoner: Det er umulig å fjerne den åndelige og eksistensielle smerten som er forbundet med å forlate livet. Funnene som viser at det er mulig  å trøste og lindre åndelige og eksistensielle ensomhet gjennom medvandrerskap og nærvær er derfor svært viktige. Primærhelsetjenesten er i forandring. Ferdigbehandlede pasienter som fortsatt har store pleie- og omsorgsbehov blir i økende grad overført til hjemmesykepleie og sykehjem i kommunene hvor det er et stort antall ufaglærte. Ambulerende veiledningsteam bestående av ekspert-sykepleiere innen åndelig og eksistensiell omsorg, og andre aktuelle felt, som for eksempel geriatrisk sykepleie, vil sannsynligvis være en viktig ressurs for pleiepersonalets kunnskaps og kompetanseutvikling i fremtiden.