Wæhler disputerte 26. januar med sin avhandling "Healthcare Delivery and Emergency Preparedness on Svalbard: A Study of Norwegian and Russian Practices and Cooperation" ved UiT Norges arktiske universitet. Hun jobber til vanlig som seniorrådgiver i stab på Lovisenberg diakonale høgskole.

Samarbeid gir mer solide helsetjenester

Utgangspunktet for avhandlingen er at internasjonalt samarbeid er essensielt for å sikre gode helsetjenester i Arktis, og at samarbeidet mellom de norske og russiske bosettingene på Svalbard viser hvordan slikt samarbeid kan organiseres.

– Funnene mine understøttet at samarbeid gir mer solide helsetjenester på Svalbard og at viljen til samarbeid alltid har vært stor fra både norsk og russisk side, til tross for at ulikheter i språk, kultur og helsesystemer er substansielle utfordringer. Jeg fant dessuten at det er forskjeller i hvordan nordmenn og russere forholder seg til helse og sykdom, men at det likevel er en felles oppfatning av hva som utgjør helseutfordringer på Svalbard, forteller Wæhler.

Særegne problemstillinger knyttet til helse i arktiske områder

Wæhler har jobbet mange år innen global helse og internasjonalt samarbeid med spesielt fokus på Russland, Ukraina og hele det post-sovjetiske området. Dette har hun jobbet med blant annet ved Universitetet i Tromsø, Utenriksdepartementet og Norges sjømatråd.

– Jeg jobbet etter hvert spesielt med internasjonalt helsesamarbeid i arktiske områder og derfor visste jeg at det finnes noen helt særegne problemstillinger knyttet til helse i dette området. Her er store avstander, mangel på infrastruktur og harde klimatiske forhold viktige stikkord. Jeg var interessert i hvorvidt disse utfordringene kunne løses ved hjelp av internasjonalt samarbeid og dermed var ideen om doktorgradsprosjektet sådd.  

Hun mener at temaet uten tvil er viktig.

– Ikke bare er internasjonalt samarbeid helt essensielt for å sikre gode helsetjenester i Arktis, men samarbeid har også stor verdi utover de konkrete helseaspektene. Arktis er et geopolitisk spent område som flere stormakter, som Russland, USA og Kina, har stor interesse i. Gjennom samarbeid om konkrete problemstillinger, som helse og beredskap, skapes gode relasjoner og gjensidig avhengighet, som igjen gir ringvirkninger i form av stabilitet og forståelse.

Krig og pandemi påvirket prosjektet

I løpet av arbeidet med avhandlingen, har Wæhler gjort seg flere nyttige erfaringer. Den viktigste faglige erfaringen mener hun er at behovet for internasjonalt samarbeid er helt essensielt for å skape gode helsetjenester.

– Det var en positiv erfaring at viljen til samarbeid er sterk fra både norsk og russisk side, selv om forholdet mellom landene ellers til tider har vært på frysepunktet.

Hun trekker også frem rollen som prosjektleder når man er stipendiat:

– En viktig erfaring fra et prosjektlederperspektiv har vært at et doktorgradsprosjekt bygges stein for stein. Med det mener jeg at veien til mål er belagt av en rekke små delmål. Ved å legge ned et par steiner hver dag, uke etter uke, så kommer man i mål til slutt.

Til slutt fikk hun kjenne på kroppen hvordan store endringer kan skje på svært kort tid.

– Da jeg begynte som stipendiat i 2019, samarbeidet Norge og Russland tett på en rekke områder og ingen hadde tenkt tanken om at en verdensomspennende pandemi skulle sette internasjonalt helsesamarbeid på agendaen. Russlands fullskala invasjon av Ukraina og den påfølgende krigen i Europa har endret forholdet mellom Norge og Russland radikalt, også på Svalbard. Doktorgradsprosjektet mitt måtte delvis endres, både på grunn av krigen og pandemien. Dette har jeg valgt å se på som en styrke, fordi det har gjort at prosjektet har svart på helt dagsaktuelle og relevante problemstillinger.

Veien videre

Wæhler kan nå feire seieren med doktorgraden i sekken, og skal fortsette i sin stilling som seniorrådgiver i rektors stab ved LDH.

– Jeg stortrives virkelig ved LDH, hvor jeg blant annet får jobbe med internasjonalt helsesamarbeid. Det hender folk spør meg om jeg ikke skal jobbe mer med Svalbard eller med norsk-russiske relasjoner. Sistnevnte vil av åpenbare grunner ikke være aktuelt på lang tid, og dessuten er det en myte at man snevrer seg inn faglig ved å ta en doktorgrad. Som stipendiat blir man selvsagt ekspert på sitt område, og det er neppe mange som kan mer om hvordan Norge og Russland har samarbeidet om helse og beredskap på Svalbard enn meg. Men, et doktorgradsløp er også en generisk utdannelse hvor man blir rågod på å finne og sammenstille data og på skriftlig og muntlig formidling, og selvsagt på prosjektledelse. Dette er kvaliteter og kompetanse man trenger i en rekke yrker og som jeg tar med meg i jobben som seniorrådgiver ved LDH.